Sigurd Fåvnesbane (saga) – forts. fra s. 385 i boka
Drapet på Sigurd
Da Gunnar skjønte at det kunne gå slik at Brynhilde forlot ham, ønsket han sterkt å drepe Sigurd.
Men han hadde svoret fosterbroderskap med Sigurd og kunne derfor ikke selv drepe ham. Han overtalte den yngste broren Guttorm til å utføre udåden.
Guttorm fant Sigurd sovende, og stakk sverdet gjennom ham. Da våknet Sigurd, og kastet Gram etter den flyktende Guttorm slik at det gikk tvers gjennom ham. Men Sigurd fikk der sitt banesår.
Brynhilde spottet nå de andre og spådde dem alle ulykke og død. Selv la hun seg på det samme bålet hvor de etter gammel skikk brente Sigurd, og hun døde der sammen med den mannen hun aldri fikk i live.
[Slik slutter fortellingen om Sigurd. Men sagaen går videre:]
Gudrun tok disse hendelsene tungt. Hun mente at hun ikke hadde noe å leve for lenger, og reiste langt vekk. Men brødrene hennes fant henne til slutt og ga henne en glemseldrikk som fikk henne til å glemme alt det vonde som hadde skjedd.
Moren Grimhilde overtalte henne til å ekte den mektige kong Atle, selv om Gudrun hadde tunge anelser om framtiden med ham.
Kong Atle
Kong Atle var ute etter Sigurds gull og skjønte at det var Gunnar og broren Hogne som nå hadde det. Han bad de to brødrene til gjestebud, men Gudrun klarte å legge ved sendemannen en runepinne som varslet om at Atle mente svik. Men de to brødrene reiste likevel, for Gunnar mente at ingen kunne unngå sin skjebne.
Da de kom til kong Atles borg, ble de overfalt av Atles menn, og det kom til hard strid. Gudrun selv var kledt i brynje og bar våpen, og hun kjempet sammen med sine to brødre. Men overmakten var stor, og til slutt stod de to brødrene alene mot overmakten. Kong Atle spurte nå om de ville si ham hvor Fåvnes gull lå glemt. De nektet, og ble lagt i lenker.
Atle gikk tett opp til Gunnar for å overtale ham til å utlevere gullet.
«Før ser jeg min brors blodige hjerte enn jeg sier det til deg», sa Gunnar. Da tok Atle og skar hjertet ut av trellen Hjalli, og viste det fram for Gunnar. Men han bare lo og sa at dette nok ikke kunne være brorens hjerte, slik det lå og skalv.
Etter dette tok de Hogne og skar hjertet hans ut. Han smilte da de gjorde dette, og alle syntes han hadde stort mot. Gunnar ble bakbundet og lagt i ormegropa.
Gudrun kastet en harpe ned til ham, som han spilte på med tærne på en slik måte at alle ormene sovnet uten en. Denne stakk ham i hjertet, og slik lot Gunnar sitt liv.
Gudruns hevn
Atle syntes nå han hadde vunnet en stor seier, og tilbød Gudrun mannebot for drapet på hennes to brødre. Hun lot som hun var tilfreds med dette, og ville lage et stort gjestebud. Om kvelden tok hun de to små sønnene som hun og Atle hadde sammen og skar strupen over på dem. Da Atle seinere på kvelden spurte hvor sønnene var, svarte hun at de skålene som stod på bordet, var deres hodeskaller. Den vinen de hadde drukket var deres blod og hjertene deres var i maten.
Atle ble forferdet over hva hun hadde gjort, men Gudrun sa at hun nå ikke ønsket annet enn mer vondt for Atle.
En kveld da han døddrukken hadde lagt seg til å sove, kom Gudrun inn i kammeret hans sammen med Hognes sønn Nivlunge. De holdt begge sammen i sverdet som de støtte inn i Atle. Så tente de fyr på hele hallen, og Atle brant opp sammen med alle sine menn. Nivlungene ble seinere nevngjetne menn og kvinner.
Sigurd hadde fått en datter med Brynhild etter at de hadde vært sammen første natten på Hindarfjell. Hun ble kalt Aslaug og satt bort til fosterforeldre da Brynhild giftet seg med Gunnar. Seinere skulle Aslaug gjennomleve dramatiske tider, men det er en annen historie ...
Fra Volsungesaga, siste halvdel av 1200-tallet. Forkortet og gjendiktet av Jostein Nedkvitne