Nettressurs for 2. utgave av intertekst finner du på intertekst.fagbokforlaget.no

Knut Hamsun: Fra det ubevisste sjeleliv (foredrag)

Her kan du laste ned


Man har et gammelt ord som sier: Det er mangt skjult i naturen. For vår tids nervøse, undersøkende og lyttende mennesker forblir færre og færre av naturens hemmeligheter skjult, en etter en bringes de frem til observasjon eller gjenkjennelse. Hos flere og flere folk som lever et anstrengt tankeliv og i tillegg er ømtålige av gemytt, oppstår det ofte sjelelige virksomheter av det underligste slag. Det kan være aldeles uforklarlige sansetilstander: en stum årsaksløs henrykkelse; et pust av psykisk smerte; en fornemmelse av å bli talt til fra det fjerne, fra luften, fra havet; en grusom, fin lydhørhet som bringer en til å lide av suset fra anede atomer; en plutselig, unaturlig stirren inn i lukkede riker som slås opp; anelsen av en forestående fare midt i en sorgløs stund – alt sammen foreteelser som har den aller største betydning, men som rå og enkle høkerhjerner ikke kan fatte. […]

Jeg kjenner et menneske, en absolutt sunn tredveårig landsmann, som for tre år siden skjøt sin nabos hest fordi den så på ham fra siden. Merk: fra siden. Mannen vet ingen annen grunn til sin gjerning enn den at hestens skjeve blikk boret ham sinnssykt gjennom nervene. Da han ikke torde åpenbare denne latterlige grunn til å drepe et fremmed dyr, måtte han tåle at hver og en så på det som et utslag av simpel ondskap. Hvordan ville nå en slik mann ta seg ut i en norsk roman? Moden for Gaustad! […]

Hva om nå litteraturen i det hele tatt begynte å beskjeftige seg litt mer med sjelelige tilstander enn med forlovelser og ball og landturer og ulykkeshendelser som sådanne? Man måtte da ganske visst gi avkall på å skrive «typer» – som alle sammen er skrevet før – «karakterer» – som man treffer hver dag på torget. Og for så vidt ville man kanskje miste en del av det publikum som leser for å se om helten og heltinnen får hverandre. Men det ble til gjengjeld flere individuelle tilfeller i bøkene, og disse for så vidt kanskje mer svarende til det sinnsliv som moderne mennesker i nåtiden lever. Vi fikk erfare litt om de hemmelige bevegelser som bedrives upåaktet på de avsides steder i sjelen, den fornemmelsenes uberegnelige uorden, det delikate fantasiliv holdt under lupen, disse tankens og følelsens vandringer i det blå, skrittløse, sporløse reiser med hjernen og hjertet, selsomme nervevirksomheter, blodets hvisken, benpipenes bønn, hele det ubevisste sjeleliv. Og da ville der bli færre bøker med den billige ytre psykologi som aldri trevler en tilstand opp, aldri dukker ned i den sjelelige ransakelse.

Heine forteller at han stundom hørte og følte vingeslag over sitt hode når han skrev. Jeg tror ham på hans ord, ja, jeg tror ham bokstavelig! Turgenjev har i Rudin – riktignok bare med to linjer – berørt et underlig forhold: en ung pike som omfavner et tre. Og det var ikke av alminnelig glede og heller ikke av sorg hun omfavner det. Bjørnson, denne kjempe som strutter av gode nerver, har i sine Digte og Sange et dikt som heter «Gensyn». Dets innhold er følgende: Han kjører en dag i lett snøvær gjennom et landskap. Da føler han seg overalt omgitt av et åsyn. En underlig gjenkjennelsesfølelse bever gjennom ham, han ser seg om, det famler omkring ham; hvor han vender seg hen, hva han enn ser på, fjellene, skogen, snøstjernene som faller på hans hanske, alt sammen blir til trekk og uttrykk i dette åsyn, og han ser med sitt indre det urimeligste bilde som under de omstendigheter kunne oppstå: bildet av et menneske, Hans Brecke.

Moden for Gaustad?

Disse trekk er så langt fra å være abnorme, tvert imot skriver de seg fra menn med sunne og meget sterke hjerner. […] Det var verken drøm eller virkelighet; det var et sekund fylt av ubevisst fornemmelse av slektskap med naturen.

Denne vidunderlige fornemmelse kan man også treffe hos mennesker som har følt et øyeblikk ved nattetider i en dyp skog eller på et båthvelv. Der skrives akkurat i disse dager om en ny «sykdom»: kjærlighet til solen. Jeg tror også på dene nye «sykdom» – bokstavelig. Og jeg gjør det ikke minst fordi jeg selv har iakttatt og allerede for to år tilbake omtalt den samme tilstand i et brev til Erik Skram. Det var heldig at jeg den gang meddelte meg til en mann som ham; de fleste andre ville vel ha ledd meg ut; for der er en mengde mennesker som er så kloke. Men denne kjærlighet til solen er den samme navnløse anelse av blodsslektskap med allskapningen ...

Etter hvert som tiden går, vil det sannsynligvis hos de finest innstilte mennesker oppstå flere og flere sjelefenomener av ualminnelig natur; man kan for så vidt ikke sette noen grense for disses vilkårlighet. Eller det oppstår ikke nye; man blir bare mer følsom til å oppdage dem. Men litteraturen, den har hovedsakelig hatt to slags mennesker: kloke og gale – alle sammen «typer». Er det da en person som har oppleveld noe sjelelig ekstraordinært, så sendes han enten til Gaustad eller til sykehuset. Men er det en mann som skyter en hest, så gjør han det av simpel ondskap. Og forfatteren gir ham «typisk» bøter og straff. Og kloke lesere klapper i hendene.

Fra Samtiden, 1890

ømtålig: skjør, som ikke tåler mye
gemytt: temperament, psyke
henrykkelse: glede
forestående: som skal komme
foreteelse: handling, noe man gjør
høkerhjerne: kjøpmannshjerne, dvs. tørr og kjedelig
Gaustad: psykiatrisk sykehus i Oslo
upåaktet: som man ikke legger merke til
fornemmelse: svak følelse
selsom: merkelig
trevle: rive, rekke opp
ransakelse: undersøkelse
stundom: av og til, innimellom
åsyn: syn, noe man ser
Hans Brecke: forfatter, venn av Bjørnson, døde ung
abnorm: avvikende, sykelig unormal
iaktta: se på, legge merke til
meddele seg: henvende seg, fortelle
allskapningen: verden, naturen
vilkårlighet: tilfeldighet
Heinrich Heine: tysk romantisk forfatter
Ivan Turgenjev: russisk forfatter
Erik Skram: dansk dikter, gift med Amalie Skram


Ta kontakt med digitalt@fagbokforlaget.no for å få tilgang til denne ressursen
Eller

Ta kontakt med digitalt@fagbokforlaget.no for å få tilgang til denne ressursen
Eller logg inn