Analyse av «Kvardagsfordommar» (E. Lae) – eksempeltekst
Teksten bygger på framstillingen i boka s. 184–193, under avsnittet "Analyse av sakprosatekster".
Foto: Sara Johannessen, NTBscanpix
Analyse av «Kvardagsfordommar»
Teksten «Kvardagsfordommar» av Erling Lae ble publisert i Aftenposten 26. august 2008. Aftenposten er Norges største avis og har tradisjonelt vært regnet som konservativ. Forfartteren er en kjent politiker, Erling Lae, som blant annet var byrådsleder i Oslo for Høyre 2000–2009.
På aftenposten.no ligger teksten under fanen «Meninger. Debatt», og funksjonen til artikkelen er å utfordre fordommene vi alle har. Men den er uvanlig i formen til å være en debattartikkel. Den har mange kreative og humoristiske elementer, den er subjektiv og bygger på personlige erfaringer. Kanskje vi kan kalle den et kåseri, men med et alvorlig budskap.
Hovedbudskapet i artikkelen kan vi si blir formulert i nest siste avsnitt: «… fordommar finn ein overalt, også blant dei som har programfesta at dei ikkje har nokon.» Her framfører Lae ærendet sitt saklig og direkte, og påpeker at det er hverdagsfordommene som er temaet, ikke politikk og stortingsvedtak. Men resten av argumentasjonen hans er først og fremst indirekte, med ironi og overraskelse som viktige virkemidler.
Det bærende elementet her er historiefortelling, der Lae forteller episoder han har opplevd. Hovedhistorien er besøket i Nederland, men det avsluttende poenget fra gamlehjemmet er også viktig. Alle disse historiene viser ulike sider ved fordommer og sterotypier. Gang på gang blir verden snudd på hodet: den liberale skvetter ved åpen homofili, og den grønne er konservativ når det gjelder familie og andre kulturer. Mens den kristne og hundreåringen på gamlehjemmet blir overrasket over at Lae skjuler ektefellen sin.
Måten han forteller på støtter opp under denne argumentasjonsformen. Allerede målformen bryter med forventningene våre: En høyrepolitiker skriver på nynorsk i Aftenposten, bokmålsbastionen! Ved å velge denne målformen «kler Lae seg ut» – han framstår som en stemme fra distriktene, en «bonde», istedenfor en urban, språkkonservativ høyremann.
For språket i artikkelen er ikke bare muntlig, men gir også assosiasjoner til gammeldags, landsens fortellerkunst. Lae bruker uttrykk som «sat og svalla» (for «satt og pratet»), «kar» istedenfor «mann», «jaddi» og «gudsens sanning». Dette gir et dialektpreg og peker mot noe gammeldags, folkelig. Vi får inntrykk av at Lae er en gubbe som sitter på rorbua og forteller historier – helt motsatt stereoptypien av en moderne homse.
De mange kontrastene og forenklingene bidrar også til humoren i artikkelen. I innledningen setter Lae tonen ved å slenge ut det farlige ordet, «homofili», og sier at han ikke skal skrive om dette. Men det er jo nettopp det han gjør – samtidig som han vil vise at det egentlig ikke er det som er viktig. Dette paradokset følges opp med en kontrast: Det skumle, pirrende mediebildet av «homofili» blir satt opp mot «søppel i gata» og «tetta holet i gjerdet på hytta».
«Trø i salaten» er et billedlig uttrykk som han utnytter humoristisk: det får en bokstavelig betydning fordi eksempelet er en middag. Videre setter han den seriøse politikervirkeligheten opp mot noe dagligdags eller litt klønete: «fin middag med dei som styrer byen» blir kontrast til «pirke seg i øyret». Den ideologiske konflikten mellom makta og de undertrykte blir ironisk omtalt med forenklende begreper: «dei slemme» vs. «dei snille».
Slik skaper Lae en mangetydig tekst som spiller på mange fordommer: mot seksuelle minoriteter, mot fremmedkulturelle, mot (høyre)politikere, mot radikale, mot dialektbrukere. Til slutt gjør han den ultimate vrien: han viser at også han selv har fordommer. Hundreåringen, som Lae trodde var gammeldags og «umoderne», viser seg å være en raus mann med beina på jorda. Lae blir dermed selv stående igjen blant «dei som har programfesta at dei ikkje har nokon [fordommer]».
Argumentasjonen og troverdigheten til artikkelen bygger på de ironiske virkemidlene. Ved å bruke humor får Lae oss «på lag» og gjør oss mottakelige for budskapet hans. Dermed blir kanskje budskapet ekstra sterkt. Vi ler, men møter i neste omgang oss selv i døra. Temaet Lae tar opp er svært aktuelt, og han har i utgangspunkt troverdighet som politiker og som åpen homofil. Det at han i tillegg blottstiller sine egne fordommer, gjør ham ekstra troverdig og sidestiller ham med leseren.
Å kvitte oss med fordommer er noe vi som individer og samfunn aktivt må arbeide med. Laes tekst er et utradisjonelt og virkningsfullt innlegg som får oss til å tenke. «Då eg dro, var eg litt klokare enn då eg kom.»